Leif Wikøren Nilsen

Utøya

Nasjonal minnemarkering etter 22. juli 2011

LWN©2011 – 1 Kor 13 – utddeling av biblar og nasjonal minnemarkering etter 22. juli

Ivesdal 21. august 2011

 

Intimasjon:

Denne sundagen flaggast det igjen på halv stong i bygd og by i det ganske land. Slik det mange stader vart gjort 23.juli og på Olsokdagen 29.juli. Det er nasjonal minnedag for offera for drapa i Oslo og på Utøya - 22. og 23.juli gløymer me aldri.

I morgon er det ein månad sidan terroraksjonane fann stad den 22. juli i Oslo og på Utøya. Sjølv om ingen Bjerkreimsbu så langt eg veit, verken er direkte ramma av tragedien eller mellom dei næraste etterlatte, gjorde hendinga noko med oss alle.

Meldingane som rant inn og så det verste: Ungdommar med livet framfor seg vart brutalt skotne ned og drepne. Me var som lamslått. Men berre for ei stund.

Spontant vart kyrkjene opna for menneske som ville tenna lys og be. Spontant vart det lagt ned roser framfor domkyrkja i Oslo. Rosene vaks til ei stort hav. Einskildpersonar tok initiativ til rosetog over heile landet. Menneske søkte saman. Hat og vald fekk ikkje siste ordet. ”Me takkar deg for at kjærleiken er sterkare enn døden”, heiter det i liturgien i kyrkja. Det opplevde me desse julidagane her i Norge. Ein ung AUF-ar vart sitert over heile verda: ”Når eit menneske kan visa så mykje hat, tenkt på kor mykje kjærleik me kan visa saman.”

Også denne gudstenesta vil bære med seg element av at det i dag er ein nasjonal minnedag for hendinga. Og så glede me oss saman med dykk som skal få bibel og at det er byrjinga på bibelvandrina de skal være med på i haust.

La oss bøye oss og legja våre liv framfor kjærleikens Gud som kjenner alle våre tankar, og la oss sanna våre synder..

 

Preike:

I dag blir vi sittende under lesinga av preiketeksta. Og eg vil lesa teksten i samanheng til slutt i dagens preike.

Kyrkjelydane er nemlig oppmoda til å bruka 1.Kor.13 som tekst på denne spesielle dagen. Her heiter det:

Kjærleiken gøymer ikkje på det vonde
Kjærleiken gleder seg ikkje ved urett,
men gleder seg ved sanninga.
Alt held han ut,
alt trur han,
alt vonar han,
alt toler han.

Siste halvdel av denne sommeren – den siste måneden har vært fryktelig. Den 22. juli opplevde vi for første gang her i Norge at en terrorist slo til og tok mange menneskeliv – mange unge. Vi satt og så nyheter hele døgnet, vi gråt, vi følte maktesløshet – vi kjente på uvirkeligheten. Så kom begravelsene – og vi hørte utdrag av minnetaler, minneord – og hver enkelt av de døde ble en virkelig person, en fremtid som ble borte. En jeg kjenner sa; ”Er jeg rar? Jeg er ikke direkte berørt av dette – men jeg sørger.” Slik tror jeg mange har følt det disse ukene. De fleste av oss har ikke mistet noen nære, men likevel sørger vi. Kanskje Nordahl Grieg hadde rett når han sa: Vi er så få her i landet, hver fallen er bror og venn. Vi har ikke råd til å miste noen – vi sørger som nasjon og som fellesskap.

Og da kommer vi inn på det som har vært vakkert midt i alt det grusomme. Måten nasjonen Norge har taklet dette på. Vi har sett andre land og nasjonar opp gjennom årene; Når et land blir utsatt for terror, svarer de med unntakstilstander, strengere lover, mer sikkerhet – og ein hatpropaganda mot gruppen eller mennesket som står bak. I kontrast til dette fortalte en venn av meg at én uke etter 22/7 gled båten til dronningen inn fjorden der han bor. Dronningen skulle på fjelltur. Min venn og hans svigerfar la seg inntil dronningens båt – og ble ikke jaget bort. Da dronningen kom på land, var det uten et voldsomt sikkerhetsoppbud. Hun gikk blant vanlige mennesker. Det sier meg noe om at Norge har gjort det motsatte av det som har vært en vanlig reaksjon elles i verda. Vi har ikke ønsket å gi fra oss den åpenheten og friheten vi har, verken fysisk i samfunnet – eller i hodene våre. Vi har ikke hengitt oss til hat men til kjærlighet, til medmenneskelighet, til omsorg for hverandre. Ikke slik å forstå at vi skal elske og tilgi gjerningsmannen – for det vil vi ikke – men slik at vi har stått sammen i denne tiden, vært en nasjon. Veit du: Til og med kriminaliteten i Oslo gikk ned den første uka. Og dét e ganske spesielt.

Kjærligheten er en mektig kraft –har vi virkelig fått erfare denne måneden. Hatet kan ikke vinne, der det er kjærlighet. Den kan få inn noen støt, men vinne kan den ikke i det lange løp. Kjærligheten den åpner. Den åpner dørene våre, slik at vi går ut av husene våre, vår egenkjære tilværelse og søker ut sammen med andre mennesker. Den åpner øynene våre, slik at vi ser hverandre. Den åpner armene våre, slik at vi kan være støtte for hverandre. Den åpner hjertene våre slik at vi blir rausere, mindre egoistiske.

De fleste av oss har jo kjent kjærlighetens mektige kraft, når vi har blitt forelsket, når vi har fått barn, når vi er sammen med familie og gode venner. Men det fine er at grensen for hvem vi kan vise kjærlighet ikke går ved folk vi kjenner. Det er faktisk fullt mulig å vise kjærlighet til og få kjærlighet fra vilt fremmede mennesker – bare fordi vi er til og deler samme jord.

Vi har lenge vært på vei mot et samfunn med lukkede dører. Dugnadsånd, fellesskapsfølelse, det å bare stikke innom en nabo – slike ting som var veldig vanlig for noen år siden – har gradvis tappet seg, til og med her i Bjerkreim. Nå er det jobb – og så hjem til unger og tv. Tidsklemma er et nytt begrep. Vi har ikke tid til å stille opp når idrettslaget eller korpset eller noe annet trenger dugnad. Vi har så nok med vårt eget. Vi beundrer dem som tar seg tid, og takk og pris så finst det enno mange av dem i Bjerkreim, men selv har vi ikke noe å bidra med.

Nå har det vært en måned med en annen innstilling. Folk har søkt sammen, til kirker, til forsamlingshus, til torg og gater. Vi har blitt grepet og berørt av det som har skjedd. Gradvis skal vi nå inn i en ny normaltilværelse. Vi skal begynne på hverdagen igjen, med alt dette i bagasjen. Hva skjer da? Går vi igjen inn i meg og mitt-tilværelsen – eller kan vi fortsette på dette nye og fortsette å bygge en nasjon som er ett fellesskap, en enhet som jobber mot samme mål. Mennesker som ser hverandre og hjelper hverandre.

Kjærlighet er selve livsnerven vår. Den er en utømmelig kilde i hver og en av oss. Vi er skapt med den og vi får uendelige mengder av den hver dag, fra han som har skapt oss. Guds kjærlighet til oss er så stor at vi ikke greier å fatte det – og greier vi bare å se en liten flik av den, skjønner vi hvilken skatt vi bærer på. Det er ikke energitømmende å vise kjærlighet og omsorg – det gir oss noe tilbake. Kjærligheten er så fantastisk at det blir ikke mindre av den jo mer vi gir – det fylles opp, hele tiden. Når vi lever i kjærlighet, lever vi slik vi er skapt til å leve. Da lever vi slik Gud vil vi skal leve. Paulus sier det slik:

1 Kor 13, 1

Om jeg taler med menneskers og englers tunger, men ikke har kjærlighet, da er jeg bare drønnende malm eller en klingende bjelle. 2 Om jeg har profetisk gave, kjenner alle hemmeligheter og eier all kunnskap, om jeg har all tro så jeg kan flytte fjell, men ikke har kjærlighet, da er jeg intet. 3 Om jeg gir alt jeg eier til brød for de fattige, ja, om jeg gir meg selv til å brennes, men ikke har kjærlighet, da har jeg ingen ting vunnet. 4 Kjærligheten er tålmodig, kjærligheten er velvillig, den misunner ikke, skryter ikke, er ikke hovmodig. 5 Kjærligheten krenker ikke, søker ikke sitt eget, er ikke oppfarende og gjemmer ikke på det onde. 6 Den gleder seg ikke over urett, men har sin glede i sannheten. 7 Kjærligheten utholder alt, tror alt, håper alt, tåler alt. 8 Kjærligheten tar aldri slutt. Profetgavene skal bli borte, tungene skal tie og kunnskapen forgå. 9 For vi forstår stykkevis og taler profetisk stykkevis. 10 Men når det fullkomne kommer, skal det som er stykkevis, ta slutt. 11 Da jeg var barn, talte jeg som et barn, tenkte jeg som et barn, forsto jeg som et barn. Men da jeg ble voksen, la jeg av det barnslige. 12 Nå ser vi i et speil, i en gåte, da skal vi se ansikt til ansikt. Nå forstår jeg stykkevis, da skal jeg erkjenne fullt ut, slik Gud kjenner meg fullt ut. 13 Så blir de stående, disse tre: tro, håp og kjærlighet. Men størst blant dem er kjærligheten.

ære vere Faderen og Sonen og Den Heilage Ande, som var og er og vera skal éin sann Gud frå æve og til æve.

 

Forbøn:

(“Vi rekker våre hender frem” NoS 710 i Norsk Salmebok, vers for vers som kyrkjelydssvar.)

Vers 1. Vi rekker våre hender frem som tomme skåler. Kom til oss, Gud, og gi oss liv fra kilder utenfor oss selv.

Bøn 1: Takk for livet. Takk for all godheit. Takk for samhald og fellesskap. Takk for alle livreddarar, alle som trøystar, heler og lindrar. Takk for raude roser, vatn, himmel og blomehav. Takk for fellesskap, songar, tonar og musikk. Takk for at det går an å bry seg og at så mange spør kva dei kan gjere. Takk for alle dei uttrykka som din kjærleik får mellom oss.

Gud, vi ber

Vers 2. Alt godt, til vårt og andres vel, er dine gaver. I svakhet fremmer du ditt verk, vår bare kvist skal skyte knopp!

Bøn 2: Gud, vi ber for alle som har mista sine kjære. La dei framleis få erfare omsorg og fellesskap. Vi ber for alle som er skadde. La dei bli lindra. Vi ber for alle dei som overlevde udåden og som lever vidare med vonde opplevingar og mange spørsmål.

Kom med fred og tryggleik til alle som kjempar med uro og angst. Vi ber for alle som sørgjer. Vi ber for alle som trøystar. Styrk dei. Og styrk oss. Mellom oss fins menneske som ber på sterke og vonde opplevingar frå tidlegare i livet, som no gjer ekstra vondt. Hjelp oss alle til å være medmenneske for kvarandre.

Gud, vi ber. 

Vers 3. Vi løfter våre hender opp i bønn for verden. La dem som lider, finne vern mot kalde hjerters is og sne!

Bøn 3: Vi ber om at den varmen og omtanken vi no har vist kvarandre flyt ut over landegrensa. Vi ber for alle i verda vår som dagleg kjenner på den frykta, usikkerheita og fortvilinga som no har prega landet vårt.

Vi ber for våre søsken på Afrikas horn. Vi ber for alle hjelpearbeidarar, og for alle folk og organisasjonar som er i gong med å hjelpe dei som lir. La hjelpa nå fram i tide, slik at mange liv blir spart. Gi oss alle vilje til å bidra med det vi har å gi. Gud, vi ber. 

Vers 4. La våre henders nakne tre få blomst og blader. La våre liv få bære frukt til legedom for andres sår! 

Bøn 4: Gud, vi ber om visdom og handlekraft til å skape fred og rettferd. Vi ber for kong Harald og hans hus. Vi ber for regjeringa og stortinget og for alle med leiaransvar i landet vårt og i kommunen vår. Gi visdom, klårleik og klokskap til alle som no skal delta i ordskifte og valkamp.

La oss med ei open haldning møte dei som trur og meiner noko anna enn oss sjølve. Hjelp oss alle til å heidre minne etter alle som mista livet, ved at vi kjempar for rausheit, mangfald og rettferd.

Gud, vi ber

Vers 5. Vi venter, efter smertens vår, din nådes sommer. Og sorg og glede blir til vekst med frukt vi ikke selv kan se. 

Bøn 5: Stilt legg vi no fram for deg det kvar av oss har på hjartet.

Stille bøn

Gud, i tillit til at du er god, legg vi alt i dine hender. Vi bed i Jesu namn. 

Vers 6. Din nådes skaperverk skal skje i tomme hender. O Gud, all godhets giver: Kom, ta bolig i vår fattigdom

 

Epilog:

Presten Per Arne Dahl vart spurd om kva tid me kjem attende til det normale. Han svarte: Me skal ikkje attende dit.

Håpet er at me skal attende til noko meir enn det me hadde.
Ein kvardag som er litt meir prega av omtanke. Litt meir prega av spontan godleik. Ein kvardag som er litt mindre prega av skepsis til kvarandre.

Gå i fred…

Bjerkreim sjakklubb

Hvem? Jeg?

En kort presentasjon av meg selv..

Lenker

En samling lenker jeg stadig er innom..