Leif Wikøren Nilsen

En venn

Andakt for begravelse

Joh 15, 12-15: 12 Og dette er mitt bud: Dere skal elske hverandre som jeg har elsket dere. 13 Ingen har større kjærlighet enn den som gir livet for vennene sine. 14 Dere er mine venner hvis dere gjør det jeg befaler dere. 15 Jeg kaller dere ikke lenger tjenere, for tjeneren vet ikke hva herren hans gjør. Jeg kaller dere venner, for jeg har gjort kjent for dere alt jeg har hørt av min Far.

En av gangene denne teksten har blitt brukt, var da NN og du __ stod her forran alteret og ble via 31. mai 1969. Jeg vet ikke hvordan presten la ut denne teksta den gang da, men nå når døden skiller dere ad, får dere servert denne en gang til, av meg, på denne måten:

I teksta kaller Jesus oss for venner.

En sann venn er en som tenker at man er «ett godt egg», selv om det kan komme en og annen knekk eller til og med en brist på skallet. Og sånn er Jesus med oss. Han er en sann venn. Han kaller oss for venner. Ikke fordi vi er hans like. Ikke fordi vi er perfekte. Men på tross av våre feil og mangler. Ja, så mye elsket han oss at han gav sitt liv som løsepenge for at vi skulle kunne eie himmelen. Vi er Jesu venner. Jesus ser forbi «knekkene» og «bristene». Og etter forbilde hvordan han er venn med oss, ber han oss om å søke vennskap og gode relasjoner med hverandre: «Dette er mitt bud: Dere skal elske hverandre som jeg har elsket dere.» sa Jesus.

Jeg tenker at for 48 år siden så var det kanskje slike ting som presten la inn over NN. Og deg __. Framfor dere lå en ukjent framtid – samliv, medgang og motgang, til døden en gang skulle skille dere ad.

I dag får dette med vennskap oss i mellom et nytt fokus. Først og fremst ser vi tilbake. På levd liv. Samliv, medgang og motgang, alle relasjoner. Alt man har betydd for hverandre. Og vi ser hvordan livet faktisk har blitt. Vi kjenner på hva nettopp hun har betydd for hver og en av oss.

Dernest handler det om hva vi kjenner på her og nå. Når vi nå overgi en ektefelle, en mor, en svigermor, en mormor; en venn(!) i Jesu hender, så er det også vondt. Men smerten og sorgen, er der selvsagt nettopp fordi vennskapsbåndet har vært sterkt.

Og så handler det om veien videre. NN har fullført løpet. Og er hjemme i himmelen. Og vi lever videre. Sorgprosessen handler ikke om å komme over sorgen, eller å bli ferdig med den. Nei. Det handler om å lære seg å leve med tapet og minnene; forsone seg med hvordan livet nå skal være.

I alt dette kommer ordet vennskap igjen. La meg gi 7 korte kjennetegn på hva et ekte vennskap er;

1) En venn kjenner deg
2) En venn elsker deg
3) En venn passer på deg
4) En venn er trofast
5) En venn gjør deg glad
6) En venn er interessert i deg (hele deg)
7) En venn får fram det beste i deg 

Var det ikke sånn NN var? Og sånn bærer vi minnet om henne videre.

En liten historie: En ung gutt gikk i ærend for mora på nærbutikken. Han var borte mye lenger enn han burde. Når han endelig kom tilbake, spurte mora: «Hvor har du vært?? Jeg har bekymret meg syk på deg!» «Det var en liten gutt der med en ødelagt sykkel» svarte gutten «jeg ble igjen der for å hjelpe ham» «Jeg visste ikke at du kunne reparere sykler» sa mora. «jeg kan ikke det» svarte gutten, «jeg var bare der og gråt sammen med ham».

Sånn vil Jesus at vi skal være med hverandre. Og sånn er Jesus med oss. I tro og tillit overgir vi NN i Jesu hender. Han har gjort i stand ett sted for henne og har nå tatt henne til seg. Ikke bare det. Jesus er også her nå. Han ser hver og en av oss, vår sorg, vår smerte, vårt savn og vårt tap. Så la oss derfor også legge våre liv i hans hender og be:

Bjerkreim sjakklubb

Hvem? Jeg?

En kort presentasjon av meg selv..

Lenker

En samling lenker jeg stadig er innom..